Han legger en hånd på dørhåndtaket på neste dør og sier det er systua, åpner den og der sitter de. Syv damer ved hver sin symaskin rundt et bord som i Fredrikssons fabrikk: – Dette er Tordis, hun kommer på systua i morgen. Jeg er helt fælen. De kikker opp under brilleglassene nederst på nesen, men de har jo allerede sett meg. To damer i sekstiårene i fengselsuniformer står ved et bord lenger oppe, med kjekke korte frisyrer, hilser uinteressert, det er ikke like fatalt for dem som for meg. Jeg er på ferie hos fremmede, er noen streng i stemmen, begynner jeg å gråte. I nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjøring. Hun vil synke i jorden, og kan ikke komme seg fort nok inn. Innenfor murene er tretten kvinner tilfeldig tumlet sammen; narkovrak, brannstiftere, smuglere og NAV-svindlere. De ser på Hotel Cæsar, syr vinhøner og strikker lommetøfler. Tonen er røff, og humoren rå. Tordis nullstiller seg og prøver å gli ubemerket inn i fellesskapet. Romanen skildrer tredve dager i et psykisk grenseland, der hun gjør seg mange refleksjoner om hvem hun er og hva det vil si å sone.